En ros til lærere

Jeg vurderte å legge ut en lenke til denne posten, men valgene var så mange at jeg droppet det.
Jeg vil rett og slett bare synse litt og skryte av alle de flinke lærerene der ute.
Når jeg leser om skole i media, eller snakker med bekjente for den saks skyld, finner jeg alltid en eller annen negativ vinkling på lærere.

Lærere og skolen er alle selvutnevnte eksperter på. Alle har hatt en lærer selv, og når man blir voksen, får barna våre en lærer. Naturligvis trekker man sammenligninger med da man selv gikk på skolen. Politikere, utdanningsforskere, foreldre, besteforeldre... Alle har gått på skole - og alle har en mening om den, farget av ens egen vandring gjennom skolesystemet.

Jeg har til nå møtt så mange utrolig fine og dyktige lærere. Jeg jobber sammen med kollegaer som utfører et imponerende og fascinerende arbeid hver eneste dag! Det er mange dyktige lærere der ute som er faglig engasjerte, dyktige organisatorer, magiske historiefortellere, dialogorienterte og nydelige medmennesker som gir av hele sitt hjerte til elevene sine.

Selvfølgelig er kvaliteten på læringen avhengig av kvaliteten på lærerne. Men det er samtidig et farlig utgangspunkt å rette all skyld og skam for dårlige resultater på nasjonale/internasjonale tester, adferdsvansker og disiplinproblemer mot lærerne. Det er klart at ressurser, tid, rom, gruppestørrelse, utstyr og læremidler, hjemmemiljø, læreplaner og skoleledelse har mye å bety for hvordan prossessene rundt læring og resultatet av dem blir.

Det er kanskje noen lærere- som i alle yrkesgrupper, som gjør en slett jobb. Men de tror jeg faktisk det er veldig få av. De fleste lærere i skolen jobber der forde de er engasjerte og liker jobben sin. Hvorfor skulle de ellers ha vært der?

Rett heller blikket på tiden som lærerne har til rådighet, for den er knapp, og blir bare knappere og knappere i dagens informasjonnsamfunn. Mer tid til læreren = mer tid til hver enkelt elev = mer tid til læring.

Men som onkel Skrue sier - tid er penger. Og det er vel ikke det skolen har mest av. Dessverre.

Lærernes syn på forskning

Leste en artikkel på skolenettet om en rapport der man har undersøkt lærernes syn på forskning. http://skolenettet.no/templates/News.aspx?id=48257&epslanguage=NO&scope=ScopeLaerAns

Det kommer frem her at lærere ikke ser relevansen med å bruke forskning i eget virke. Min erfaring er at det kan være vanskelig å finne relevant materiale i eget fagområde -det meste kommer frem gjennom presentasjoner i lærebøker eller som populærvitenskaplige artikler i media. Kanskje man bør bli bedre på å gjøre seriøs forskning mer tilgjengelig - ikke bare som gammelt nytt i lærerbøker eller gjennom populærvitenskaplige tidsskrifter. Man trenger kanskje flere kanaler og nye måter å formidle forskningen på?

Jeg er overbevist at det finnes mange engasjerte lærere der ute som gjerne ville brukt mer forskning i sin undervisning og egen fagoppdatering om dette ble gjort mer tilgjengelig.

Vurderingskriterier og tilpasset opplæring - noen sammenheng?

Driver og leser meg opp på vurdering for tiden. Grubler på om det er noen sammenheng mellom vurdering og tilpasset opplæring? Da tenker jeg mest på den formative vurderingen (underveisvurderingen).

Opplevde selv da jeg var fersk lærer i videregående at det var vanskelig å drive god tilpasset opplæring, og det var enda vanskeligere å vurdere de ulike elevtypene og gi hensiktsmessige tilbake- og framovermeldinger som var tilpasset deres faglige nivå.

Som fersk lærer var det så vanskelig å vurdere at jeg var nødt til å lage meg verktøy og hjelpemidler. Jeg startet med å lage vurderingskriterier ut fra de enkelte oppgavene som skulle vurderes, både med og uten karakter.

Det var av min oppfattning at det arbeidet som ikke skulle vurderes av meg eller elevene, var det heller ikke noe poeng i for elevene å gjøre. Alt arbeid må derfor vurderes, og da trengte jeg redskaper til å forenkle og kvalitetssikre denne prosessen. Derfor brukte jeg mye tid på forarbeidet, slik at rammene for vurderingen var klargjort før det ble delt ut til elevene. Min jobb er vel så viktig for elevens læring som elevens jobb selv er.

Jeg lagde først vurderingskriteriene ut fra kompetansemålene i læreplanen selv, men etter at vi evaluerte denne måten å jobbe på i klassen, fant vi ut at for at vurderingskriteriene skulle være hensiktsmessig, måtte elevene være med.

Vi endte i klassen opp med ett sett felles kriterier for muntlige presentasjoner, ett for skriftlige prosjektrapporter, ett for refleksjonsnotater etc.

I tillegg lagde vi egne vurderingskriterier for hvert tema med tilhørende læreplanmål som var tilpasset den presentasjons- og vurderingssformen elevene og jeg valgte. Jeg lagde vurderingsskjemaer på bakgrunn av kriteriene som elevene fikk ut før de startet å arbeide, og som jeg brukte da jeg gav vurdering.

På den måten kunne jeg gi omfattende vurderinger som var basert på en felles forståelse- uten å måtte arbeide meg i hjel med etterarbeidet. Vurderingen foregikk mest muntlig - med vurderingsskjemaene og presentasjonen/elevarbeidet som gjenstand for drøfting.
Etterhvert tok vi det videre. Under elevsamtalene brukte jeg kriteriene for å tilpasse lærestoff, arbeidsmengde og roller i gruppearbeid til hver elev. Ut fra dette lagde jeg tilpassede arbeidsplaner.

Det var tidkrevende, men jeg fikk mye utav det i forhold til elevenes læringsutbytte og engasjement. I sluttvurderingen på slutten av året, valgte elevene ut arbeid de presenterte, og reflekterte rundt deres egen læring på bakgrunn av vurderingskriteriene vi hadde laget. Jeg lagde mine fagrapporter på bakgrunn av de ulike produksjonene elevene hadde hatt i løpet av året, sortert ut fra faglige tema med tilhørende læreplanmål og vurderingskriterier.

En kjempefordel var at jeg også kunne diskutere kriteriene med mine kollegaer for å få korrigert om jeg hadde lagt listen for kvalitet for lavt eller høyt. Og for elevene var det som å få en lommelykt for å lyse opp en mørk sti, som veien til læringsmålet ofte er.

Jeg delte denne måten å løse vurderingsarbeidet på med mine kollegaer, og flere tok produksjon av vurderingskriterier i bruk, nettopp i den hensikt å kunne tilpasse opplæringen og vurderingen til elevenes forutsetninger - og for å bli mer systematisk og kvalitetsfokusert. En kollega av meg mente dette var den mest fornuftige måten å drive systematisk tilpasset opplæring på på videregående nivå.

Uten vurderingskriterier og standarder for vurdering hadde jeg ikke klart å gjøre noen god jobb som lærer. Jeg var helt avhengig av dem - ellers hadde jeg følt at jeg vurderte på måfå, eller skjærte alle elever over en kam. Jeg er av den oppfattning at det blir helt feil å lese oppgaven til klassens flinkeste elev først, for deretter å justere de andre besvarelsene deretter...

Men når jeg leser om formativ vurdering, finner jeg ingen direkte link til tilpasset opplæring (som i Norge forøvrig er mer et politisk begrep enn rent pedagogisk). Er det ikke noen sammenheng her, eller er den bare ikke diskutert så mye? Er det jeg som ikke ser godt nok etter? Noen som driver med det samme?