I disse tider er det travelt å være lærer. Nå er tiden for å få oversikt over karakterer.
En del av mitt praksissjokk gikk ut på nettopp dette, å tallfeste elevene. Det andre var at jeg ikke følte jeg forstod "lærerspråket" og omvendt, at ikke mine kollegaer forstod meg. Men dette siste er en helt annen historie, som jeg ikke skal ta opp nå.
Men tilbake til karakterene. Det er vanskelig å skulle sette tall på elevene. Det er vanskelig å finne dokumentasjon på at elevene kan det jeg vet de kan.
Noen elever gir besvarelser som er fullspekket av utbroderende refleksjoner over sin erfaring, læringsutbytte og videre undring. Hos andre elever får man banalt enkle svar, men jeg som kjenner elevene vet at det ligger mye tungtveiende kunnskap implisitt i svarene.
Et eksempel var et spørsmål (blant flere) som jeg stilte i en oppgave elevene skulle skrive om sikkerhet. Dette var basert på et læreplanmål om å kunne gjøre rede for sikkerhetsbegrepet .
"Hvorfor er sikkerhet på arbeidsplassen viktig?"
Et svar jeg fikk var: "Sikkerhet er viktig for at man skal føle seg trygg på arbeidsplassen."
Dette var et relativt kort svar, og i motsetning til de som hadde greid ut om utallige trusler og påfølgende sikkerhetstiltak, sa ikke dette svaret så mye.
Men jeg vet at denne eleven arbeider med sikkerhet i sin utplassering, og har en enorm praktisk kompetanse på området. For denne eleven sa svaret seg selv. Indirekte betydde svaret: Du vet hva sikkerhet er, jeg vet det, så hvorfor spør du meg ?
Intersubjektivitetsperspektivet mellom lærer og elev er et vanskelig tema når det kommer til vurdering. Fellesskapets intersubjektive rom - alle vet det jo, hvorfor spørre så dumt?
Så hvordan måler man slik taus kunnskap? Og hvordan dokumenterer man den? Kan denne kunnskapen tallfestes?
Av og til har jeg inntrykk av at vi bare måler og tallfester hvor strategisk gode elevene er å uttrykke tankene sine på papiret eller muntlig. Hva med hva eleven faktisk kan, men ikke klarer å forklare?
Jeg lurer og lurer...
En del av mitt praksissjokk gikk ut på nettopp dette, å tallfeste elevene. Det andre var at jeg ikke følte jeg forstod "lærerspråket" og omvendt, at ikke mine kollegaer forstod meg. Men dette siste er en helt annen historie, som jeg ikke skal ta opp nå.
Men tilbake til karakterene. Det er vanskelig å skulle sette tall på elevene. Det er vanskelig å finne dokumentasjon på at elevene kan det jeg vet de kan.
Noen elever gir besvarelser som er fullspekket av utbroderende refleksjoner over sin erfaring, læringsutbytte og videre undring. Hos andre elever får man banalt enkle svar, men jeg som kjenner elevene vet at det ligger mye tungtveiende kunnskap implisitt i svarene.
Et eksempel var et spørsmål (blant flere) som jeg stilte i en oppgave elevene skulle skrive om sikkerhet. Dette var basert på et læreplanmål om å kunne gjøre rede for sikkerhetsbegrepet .
"Hvorfor er sikkerhet på arbeidsplassen viktig?"
Et svar jeg fikk var: "Sikkerhet er viktig for at man skal føle seg trygg på arbeidsplassen."
Dette var et relativt kort svar, og i motsetning til de som hadde greid ut om utallige trusler og påfølgende sikkerhetstiltak, sa ikke dette svaret så mye.
Men jeg vet at denne eleven arbeider med sikkerhet i sin utplassering, og har en enorm praktisk kompetanse på området. For denne eleven sa svaret seg selv. Indirekte betydde svaret: Du vet hva sikkerhet er, jeg vet det, så hvorfor spør du meg ?
Intersubjektivitetsperspektivet mellom lærer og elev er et vanskelig tema når det kommer til vurdering. Fellesskapets intersubjektive rom - alle vet det jo, hvorfor spørre så dumt?
Så hvordan måler man slik taus kunnskap? Og hvordan dokumenterer man den? Kan denne kunnskapen tallfestes?
Av og til har jeg inntrykk av at vi bare måler og tallfester hvor strategisk gode elevene er å uttrykke tankene sine på papiret eller muntlig. Hva med hva eleven faktisk kan, men ikke klarer å forklare?
Jeg lurer og lurer...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar