En ros til lærere

Jeg vurderte å legge ut en lenke til denne posten, men valgene var så mange at jeg droppet det.
Jeg vil rett og slett bare synse litt og skryte av alle de flinke lærerene der ute.
Når jeg leser om skole i media, eller snakker med bekjente for den saks skyld, finner jeg alltid en eller annen negativ vinkling på lærere.

Lærere og skolen er alle selvutnevnte eksperter på. Alle har hatt en lærer selv, og når man blir voksen, får barna våre en lærer. Naturligvis trekker man sammenligninger med da man selv gikk på skolen. Politikere, utdanningsforskere, foreldre, besteforeldre... Alle har gått på skole - og alle har en mening om den, farget av ens egen vandring gjennom skolesystemet.

Jeg har til nå møtt så mange utrolig fine og dyktige lærere. Jeg jobber sammen med kollegaer som utfører et imponerende og fascinerende arbeid hver eneste dag! Det er mange dyktige lærere der ute som er faglig engasjerte, dyktige organisatorer, magiske historiefortellere, dialogorienterte og nydelige medmennesker som gir av hele sitt hjerte til elevene sine.

Selvfølgelig er kvaliteten på læringen avhengig av kvaliteten på lærerne. Men det er samtidig et farlig utgangspunkt å rette all skyld og skam for dårlige resultater på nasjonale/internasjonale tester, adferdsvansker og disiplinproblemer mot lærerne. Det er klart at ressurser, tid, rom, gruppestørrelse, utstyr og læremidler, hjemmemiljø, læreplaner og skoleledelse har mye å bety for hvordan prossessene rundt læring og resultatet av dem blir.

Det er kanskje noen lærere- som i alle yrkesgrupper, som gjør en slett jobb. Men de tror jeg faktisk det er veldig få av. De fleste lærere i skolen jobber der forde de er engasjerte og liker jobben sin. Hvorfor skulle de ellers ha vært der?

Rett heller blikket på tiden som lærerne har til rådighet, for den er knapp, og blir bare knappere og knappere i dagens informasjonnsamfunn. Mer tid til læreren = mer tid til hver enkelt elev = mer tid til læring.

Men som onkel Skrue sier - tid er penger. Og det er vel ikke det skolen har mest av. Dessverre.

Lærernes syn på forskning

Leste en artikkel på skolenettet om en rapport der man har undersøkt lærernes syn på forskning. http://skolenettet.no/templates/News.aspx?id=48257&epslanguage=NO&scope=ScopeLaerAns

Det kommer frem her at lærere ikke ser relevansen med å bruke forskning i eget virke. Min erfaring er at det kan være vanskelig å finne relevant materiale i eget fagområde -det meste kommer frem gjennom presentasjoner i lærebøker eller som populærvitenskaplige artikler i media. Kanskje man bør bli bedre på å gjøre seriøs forskning mer tilgjengelig - ikke bare som gammelt nytt i lærerbøker eller gjennom populærvitenskaplige tidsskrifter. Man trenger kanskje flere kanaler og nye måter å formidle forskningen på?

Jeg er overbevist at det finnes mange engasjerte lærere der ute som gjerne ville brukt mer forskning i sin undervisning og egen fagoppdatering om dette ble gjort mer tilgjengelig.

Vurderingskriterier og tilpasset opplæring - noen sammenheng?

Driver og leser meg opp på vurdering for tiden. Grubler på om det er noen sammenheng mellom vurdering og tilpasset opplæring? Da tenker jeg mest på den formative vurderingen (underveisvurderingen).

Opplevde selv da jeg var fersk lærer i videregående at det var vanskelig å drive god tilpasset opplæring, og det var enda vanskeligere å vurdere de ulike elevtypene og gi hensiktsmessige tilbake- og framovermeldinger som var tilpasset deres faglige nivå.

Som fersk lærer var det så vanskelig å vurdere at jeg var nødt til å lage meg verktøy og hjelpemidler. Jeg startet med å lage vurderingskriterier ut fra de enkelte oppgavene som skulle vurderes, både med og uten karakter.

Det var av min oppfattning at det arbeidet som ikke skulle vurderes av meg eller elevene, var det heller ikke noe poeng i for elevene å gjøre. Alt arbeid må derfor vurderes, og da trengte jeg redskaper til å forenkle og kvalitetssikre denne prosessen. Derfor brukte jeg mye tid på forarbeidet, slik at rammene for vurderingen var klargjort før det ble delt ut til elevene. Min jobb er vel så viktig for elevens læring som elevens jobb selv er.

Jeg lagde først vurderingskriteriene ut fra kompetansemålene i læreplanen selv, men etter at vi evaluerte denne måten å jobbe på i klassen, fant vi ut at for at vurderingskriteriene skulle være hensiktsmessig, måtte elevene være med.

Vi endte i klassen opp med ett sett felles kriterier for muntlige presentasjoner, ett for skriftlige prosjektrapporter, ett for refleksjonsnotater etc.

I tillegg lagde vi egne vurderingskriterier for hvert tema med tilhørende læreplanmål som var tilpasset den presentasjons- og vurderingssformen elevene og jeg valgte. Jeg lagde vurderingsskjemaer på bakgrunn av kriteriene som elevene fikk ut før de startet å arbeide, og som jeg brukte da jeg gav vurdering.

På den måten kunne jeg gi omfattende vurderinger som var basert på en felles forståelse- uten å måtte arbeide meg i hjel med etterarbeidet. Vurderingen foregikk mest muntlig - med vurderingsskjemaene og presentasjonen/elevarbeidet som gjenstand for drøfting.
Etterhvert tok vi det videre. Under elevsamtalene brukte jeg kriteriene for å tilpasse lærestoff, arbeidsmengde og roller i gruppearbeid til hver elev. Ut fra dette lagde jeg tilpassede arbeidsplaner.

Det var tidkrevende, men jeg fikk mye utav det i forhold til elevenes læringsutbytte og engasjement. I sluttvurderingen på slutten av året, valgte elevene ut arbeid de presenterte, og reflekterte rundt deres egen læring på bakgrunn av vurderingskriteriene vi hadde laget. Jeg lagde mine fagrapporter på bakgrunn av de ulike produksjonene elevene hadde hatt i løpet av året, sortert ut fra faglige tema med tilhørende læreplanmål og vurderingskriterier.

En kjempefordel var at jeg også kunne diskutere kriteriene med mine kollegaer for å få korrigert om jeg hadde lagt listen for kvalitet for lavt eller høyt. Og for elevene var det som å få en lommelykt for å lyse opp en mørk sti, som veien til læringsmålet ofte er.

Jeg delte denne måten å løse vurderingsarbeidet på med mine kollegaer, og flere tok produksjon av vurderingskriterier i bruk, nettopp i den hensikt å kunne tilpasse opplæringen og vurderingen til elevenes forutsetninger - og for å bli mer systematisk og kvalitetsfokusert. En kollega av meg mente dette var den mest fornuftige måten å drive systematisk tilpasset opplæring på på videregående nivå.

Uten vurderingskriterier og standarder for vurdering hadde jeg ikke klart å gjøre noen god jobb som lærer. Jeg var helt avhengig av dem - ellers hadde jeg følt at jeg vurderte på måfå, eller skjærte alle elever over en kam. Jeg er av den oppfattning at det blir helt feil å lese oppgaven til klassens flinkeste elev først, for deretter å justere de andre besvarelsene deretter...

Men når jeg leser om formativ vurdering, finner jeg ingen direkte link til tilpasset opplæring (som i Norge forøvrig er mer et politisk begrep enn rent pedagogisk). Er det ikke noen sammenheng her, eller er den bare ikke diskutert så mye? Er det jeg som ikke ser godt nok etter? Noen som driver med det samme?

Entrepenørskap i skolen

Kom plutselig på at jeg burde dele mine positive erfaringer med entrepenørskap i skolen. Entrepenørskap er et viktig fokusområde i kunnskapsløftet, og regjeringen har hatt dette som satsingsområde over lengre tid.

Se: http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/tema/Grunnopplaring/Satsingsomrader/Se-mulightene-og-gjor-noe-med-dem.html?id=279661

Jeg har veldig positiv erfaring fra videregående med arbeid med ungdomsbedrifter gjennom Ungt Entrepenørskap (UE).

UE har gode undervisningsopplegg for grunnskole, videregående og høgskole - og det er til å anbefale å prøve ut. UE fokuserer på samarbeid skole og næringsliv, og har mange verktøy og nyttige samarbeidspartnere.

Ellers for oss IKT interesserte har man også for videregående SIMU-konseptet hvor elevene arbeider med simulerte bedrifter. Jeg har ikke prøvd det ennå, men har hørt at flere skoler har positive erfaringer fra dette. (Selv om jeg foretrekker å gjøre ting i virkeligheten)

Uansett - entrepenørskap er veldig gøy og motiverende for elevene, de lærer kreativitet og nytenkning, ansvar og masse faglig fra de fleste fagene på skolen. Dessuten lærer læreren mye også. Anbefales!

Dokumentasjon av vurdering

Har tenkt mye på det sterke fokuset som er på vurdering - og ikke minst dokumentasjon av vurdering i det siste. Før jeg startet min nye jobb på HSH, avsluttet jeg arbeidet som lærer på videregående. Det siste jeg gjorde var å sette terminkarakterer. Nå er det slik at lovverket sier at karakterene skal dokumenteres, og skoleleder skal kunne dokumentere at elevene har fått underveisvurdering både med og uten karakter. Dette har selvsagt blitt satt på dagsorden.

Som følge av dette bestemte skolen at alle lærere skulle skrive en utfyllende skriftlig vurdering til hver enkelt karakter for hver elev som skulle supplere deres terminkarakter og skulle legges ut på skolens LMS til elevers og foreldres åsyn. Det endte selvsagt med endel ctr+c/ctr+v, og lange timer på ettermiddagen med arbeid både før og etter jul. Jeg regnet ut at det tok 30 min pr karakter og med 90 karakterer ble det en god del tid...
Resultatet ble som forventet. Elevene leste knapt det som stod i de skriftlige vurderingene- og det som stod var rimelig meningsløst og generelt. "Du viser middels måloppnåelse i faget og kan med fordel ..." Etc.
Vi diskuterte dette mye, mine kollegaer og elever. Vi var enige om at det sikkert ser fint ut på papiret, men elevene hadde mye heller lyst til å snakke med oss om sin framgang. Når vi hadde så mye kontorarbeid, så elevene aldri noe til oss ellers, og vi måtte kutte antall elevsamtaler.

Den skriftlige vurderingsdokumentasjonen ble til en meningsløs monolog - vil vi ikke heller ha konstruktive dialoger?
Og må alt sies med så fine ord? Middels grad av måloppnåelse? Hva sier det en 16-åring?

Vi som arbeider med vurderingsarbeid er nødt til å se litt på dette med all denne skriftliggjøringen av tilbakemeldingsprosesser og framovermeldinger. Hvordan uttrykker man en positiv framovermelding på papiret slik at eleven skal forstå det som blir sagt?

Det ser fint ut på papiret, men spør heller eleven hva han får utav et slikt papir....

Og er det ikke mye vi vet mellom oss, som vi egentlig ikke trenger å snakke om eller forklare flere ganger?

Ny jobb, nye muligheter

Har startet i ny jobb på Høgskolen Stord/Haugesund som vitenskaplig assistent - så nå er siktemålet at bloggen skal bli litt mer levende enn det den har vært siste tiden.

Smartboard

Nå har jeg fått meg smartboard i klasserommet. Det gamle whiteboardet er fjernet, og nå er det bare smartboardet som er tilgjengelig for skriblerier. Jeg har med andre ord måtte legge impulsiviteten min litt på hylla - for nå må det kobles og planlegges før jeg kan tegne så mye som en figur.

Jeg har brukt den i en ukes tid, og prøver å finne ut om det er meningsfullt eller meningsløst. Jeg blir ikke helt enig med meg selv.

Jeg har brukt den standard notebook programvaren, men den fungerer mer som det gamle Paintbrush. Noe som var nyttig, var i forbindelse med Power-point, hvor jeg lettere kunne notere kommentarer mens jeg diskuterte med elevene direkte i presentasjonen - og ta vare på dem etterpå.

Men for en slik tavle, må det vel finnes spennende programvare? Jeg tenkte jeg skulle prøve det i forbindelse med tankekart. Jeg skulle ønske elevene kunne fått Mind-Manger på sin maskin, men det blir ikke prioritert å kjøpe det inn. Derfor leter jeg for å finne tilsvarende gratisprogrammer.

Jeg ber dere som leser bloggen om å gi meg tips om programvare som kan gi smartboarden en merverdi!

(For nå blir det bare en avansert tavle til å skrive på og ta vare på notatene)

Jeg gleder meg til elevene kan ta i bruk tavlen (de har enda ikke fått programvaren) - kanskje de finner spennende måter å bruke den på?

For dere som lurer på hva smartboard er - så er det en hvit tavle man kobler til datamaskinen med usb og prosjekterer bilde fra f.eks. nettsider/pp/skriveblokk der man trykker, drar figurer og skriver direkte på tavlen med hendene.

jeg fant en side om ideer her - vet ikke om det var helt det jeg lette etter: http://www.d131.kane.k12.il.us/Bardwell/smartboard.html

PS: dere som kjøper inn IKT utstyr - Vent med å kjøpe smartboardtavle til 60 000 kr før dere vet om det har noe for seg ;-) (Jeg er litt usikker...)

Powerpoint forelesning - på godt eller vondt?

Jeg skrev tidligere at elevene hadde klaget på at jeg brukte for lite IKT i undervisningen. I dag hadde jeg min første skikkelige forelesning med bruk av Powerpoint.

Jeg har tidligere gitt uttrykk for at dette ikke er min største pedagogiske favoritt - heller det motsatte. Men etter mye mas fra en gruppe elever, følte jeg at jeg måtte stille opp og være skikkelig lærer, som de sa.

Jeg har heldigvis eller dessverre - alt etter hvilket perspektiv man tar- den instillingen at alt jeg gjør, skal være hundre prosent. Så jeg satt i gang og lagde en skikkelig powerpoint i temaet sikkerhet til en forelesning som skulle vare i hele 2 x 45 minutter.

Det tok sin tid. Jeg lagde overskrifter, bilder og stikkord, skrev manus og hadde flere gjennomganger for meg selv, slik at elevene skulle få utbytte av dette. Jeg brukte ihvertfall 5 timer på å lage denne forelesningen, og jeg lærte mye. Jeg lærte mye om både sikkerhet og Power-point.

Da jeg stod foran elevene mine, fikk jeg nesten vondt i magen. Hele min pedagogiske intigritet føltes krenket, men jeg tenkte at det er vel verdt et forsøk.

Jeg satt i gang, elevene hadde fått ut notatark fra Powerpoint-presentasjonen og jeg begynte å fortelle. Jeg øste av min kunnskap. Elevene tok i mot.

Plutselig skjedde noe jeg ikke hadde forutsett. Elevene begynte å diskutere seg i mellom, fortelle om sine opplevelser og stilte meg fryktelig vanskelige spørsmål. De hadde arbeidet med dette temaet eller læreplanmålet i noen uker i forkant, så dette var kjent.

En tørr Powerpoint forelesning ble dermed til en sterk diskusjon om innholdet i powerpionten, bildene og elevenes egne opplevelser og meninger. Kanskje dette er bra, tenkte jeg. At man kan få til en dialog i fellesskapet og konstruere en felles kunnskap ved hjelp av forelesning?

I etterkant spurte jeg elevene om hvordan de likte denne måten å ha undervisning på. De aller fleste mente det var bra, for de fikk struktur og gjennomgang, og de slapp å finne ut hva som var det viktigste å huske selv.

Jeg undrer meg. På en måte opplevdes det meningsfult da vi diskuterte temaene som ble trekt ut. Vi skapte et felles rom for samtale i klasserommet, noe vi som regel har i fellestiden, men elevene fikk en struktur og oversikt over diskusjonen ved hjelp av lysbildene foran på tavlen.

Situasjonen hadde nok blitt en helt annen dersom jeg som lærer ikke hadde gitt elevene rom til å diskutere seg i mellom.

På en annen måte syntes jeg det var trist å vite at elevene følte de hadde fått en fasit på hva som var det viktigste av informasjonen de skulle huske. De elevene som vanligvis er mest uselvstendige og jobber dårligst med frie tøyler, var de mest aktive i denne situasjonen. De følte seg trygge innenfor rammene jeg hadde satt opp for dem gjennom å presentere "viktige sannheter" på tavlen. Men har jeg som lærer krav på å bestemme sannheten, eller hva som er viktigst og ikke?

Å lære er vanligvis hardt arbeid, tidkrevende og gøy og vondt. Dette var rutine. Da elevene leverte inn neste oppgave i temaet, fikk jeg mange svar hentet rett fra støttearkene på power-pointen. Denne gangen var det så enkelt å lære seg stoffet, sa elevene.

Jeg er ikke enig. Er dette læring? Å huske detaljer fra en presentasjon?

For meg var det umulig å vurdere noe slikt. Kanskje jeg gjorde en feil ved å dele ut støttearkene? At elevene bare skulle hatt selve samtalen i minne når de arbeidet med sine oppdrag i etterkant?

Men jeg lærte mye om sikkerhet. Mer enn elevene. Jeg produserte- jeg lærte. Elevene derimot, tok i mot, reproduserte og husket. Men for hvor lenge? Forstod de det? Og vil dette ha noen som helst overføringsverdi i praksis?

Elevene har hver sine læringspreferanser sies det. Og det er nok riktig. Men bør man som lærer gi elevene det de ønsker bare fordi dette er kjent terreng? Bør undervisning legge tilrette for enkel lett og rutinepreget husking?

Jeg er tilhenger av variasjon. Derfor foreleste jeg i dag. Men jeg tror ikke det var mange som lærte så mye, egentlig. Bortsett fra meg.

Jeg skjønner nå at mine kollegaer bruker mye tid til forberedelse før timene, dersom de skal lage en slik Powerpoint hver gang. Det blir lenge til jeg gjør dette i gjen.

Tall på kunnskap, viten og kompetanse?

I disse tider er det travelt å være lærer. Nå er tiden for å få oversikt over karakterer.

En del av mitt praksissjokk gikk ut på nettopp dette, å tallfeste elevene. Det andre var at jeg ikke følte jeg forstod "lærerspråket" og omvendt, at ikke mine kollegaer forstod meg. Men dette siste er en helt annen historie, som jeg ikke skal ta opp nå.

Men tilbake til karakterene. Det er vanskelig å skulle sette tall på elevene. Det er vanskelig å finne dokumentasjon på at elevene kan det jeg vet de kan.

Noen elever gir besvarelser som er fullspekket av utbroderende refleksjoner over sin erfaring, læringsutbytte og videre undring. Hos andre elever får man banalt enkle svar, men jeg som kjenner elevene vet at det ligger mye tungtveiende kunnskap implisitt i svarene.

Et eksempel var et spørsmål (blant flere) som jeg stilte i en oppgave elevene skulle skrive om sikkerhet. Dette var basert på et læreplanmål om å kunne gjøre rede for sikkerhetsbegrepet .
"Hvorfor er sikkerhet på arbeidsplassen viktig?"
Et svar jeg fikk var: "Sikkerhet er viktig for at man skal føle seg trygg på arbeidsplassen."

Dette var et relativt kort svar, og i motsetning til de som hadde greid ut om utallige trusler og påfølgende sikkerhetstiltak, sa ikke dette svaret så mye.

Men jeg vet at denne eleven arbeider med sikkerhet i sin utplassering, og har en enorm praktisk kompetanse på området. For denne eleven sa svaret seg selv. Indirekte betydde svaret: Du vet hva sikkerhet er, jeg vet det, så hvorfor spør du meg ?

Intersubjektivitetsperspektivet mellom lærer og elev er et vanskelig tema når det kommer til vurdering. Fellesskapets intersubjektive rom - alle vet det jo, hvorfor spørre så dumt?

Så hvordan måler man slik taus kunnskap? Og hvordan dokumenterer man den? Kan denne kunnskapen tallfestes?

Av og til har jeg inntrykk av at vi bare måler og tallfester hvor strategisk gode elevene er å uttrykke tankene sine på papiret eller muntlig. Hva med hva eleven faktisk kan, men ikke klarer å forklare?

Jeg lurer og lurer...

Flink å bruke IKT i undervisningen?

Jeg har siden jeg startet i min praksis som lærer forsøkt å holde på mine prinsipper og teoretiske ståsteder for læring.

Jeg legger vekt på deltagelse i fellesskapet, verdsetter fellesskapets delte kunnskap og prossesene rundt kunnskapsproduksjonen, dialogen og aktiviteten. Jeg har jo fordypning i IKT i læring og føler jeg i stor grad klarer å leve opp til å legge tilrette for et læringsmiljø der både jeg og elever samhandler om bruk og ved hjelp av IKT.

Men i en undersøkelse blant elevene i min kontaktgruppe, som gikk ut på om jeg som lærer strakk til på forskjellige punkter, scoret jeg overraskende lavt på spørsmålet: "Er læreren flink til å bruke IKT i undervisningen?"

Jeg syntes dette var litt rart siden elevene i sitt arbeid bruker utallige programvarer og digitalt utstyr i arbeidet med sine produksjoner. I tillegg vier jeg mye av min veiledningstid i fagene til informasjonskompetanse. Jeg har dialog med elevene på MSN og pr mobil (SMS) hele min arbeidsdag og vi (elevene og jeg) er flinke å bruke skolens LMS slik det blir forventet av oss.

Jeg spurte elevene om dette fordi jeg undret meg litt. Det første svaret viste seg å ha grunnlag i at noen visste ikke hva IKT var. I deres hverdag både hjemme og på skolen er IKT en integrert og naturlig del, og de forstod nesten ikke spørsmålet.

Det andre svaret jeg fikk, var fra de som mente de visste hva IKT var, og sa jeg brukte for lite Powerpoint i motsetning til de andre lærerene. Men det var heller ingen dårlig ting, for forelesninger med Powerpoint var visstnok veldig kjedelig.
"Vi skjønner at du ikke bruker Powerpoint, fordi du har heller aldri lange forelesninger."
"Men dere bruker da Powerpoint", sa jeg. "Ja", sa de. "Men det er jo ikke undervisning, det er jo gøye ting som framføringer, når vi viser fram arbeidet i ungdomsbedriften og sånn". (Elevene arbeider med ungdomsbedrift i programfagene/yrkesfagene)

Så hva er da undervisning? Jeg tok ihvertfall det resultatet som et kompliment :)

Ny blogg

Nå har jeg opprettet en ny blogg og ser fram til å ta den i bruk. Jeg ønsker å lage en blogg rundt tema som opptar meg, og har en plan om å forsøke å holde meg oppdatert i hva som opptar andre.

Jeg jobber til daglig som lærer i videregående, og er rimelig fersk i yrket. Jeg har med en ganske omfattende læringsteoretisk last fra lærerutdanningen og masterstudiet. Noe av det jeg synes er spennende er møtet mellom mine erfaringer, teorigrunnlag og skolesystemet i virkelighetens verden.

Så, da får vi se da!